Mange har anbefalt denne boken, både lærere og elever. Og alle har avsluttet anbefalingene sine med "den er sååå fin". Jeg blir nysgjerrig av slikt, og endelig fant jeg tid til å lese den.Christopher er 15 år. Han går på spesialskole, og har helt klart trekk av autisme / asperger.
Han liker ikke gult og de dagene maten i kantina er gul spiser han ikke. Er det mange gule biler på veien til skolen blir det en dårlig dag, og han snakker ikke med noen. Men det roer han ned å gjøre kompliserte matematikkstykker.
Hele historien er fortalt av Christopher. Den begynner med at det skjer noe merkelig med hunden til nabokona. Og Shioban, en veldig klok lærer, råder ham til å skrive om det, og at han kan være detektiv. Hun vil gjerne at han beskriver hendelsene, og bruker adjektiv, det er ikke helt naturlig for Christopher, men han får det til. Det blir fort komplisert, Christopher kan ikke lyve, men de voksne roter det fryktelig til.
Det er en morsom og litt sørgelig bok. Den er enkel i språket, og jeg tror på at det er Christopher som forteller. Det finnes mange bøker og filmer som omhandler barn med autistiske trekk/ asperger, og jeg lurer på hva det er som gjør disse historiene så vakre. Er det begrensningene i hovedpersonens sinn? En idè om uskyld, renhet satt opp mot de voksnes snuskethet? Jeg vet ikke hva det er, men jeg blir berørt...

