I første boka ble vi kjent med tre gutter fra en bygd i Norge; de kom alle hjem fra Afghanistan i kister. Vi ble også kjent med deres familier og venner, og noen av disse er det vi følger videre i denne boka. I tida etter begravelsen, men også med enkelte tilbakeblikk. Alle er berørt av tragedien, men de reagerer på forskjellige måter. Foreldrene til en av guttene blir tause og handlingslammede av sorgen, kjæresten til en av de andre blir bokstavelig talt gal av skyld og skam etter å ha opplevd homofil kjærlighet.Denne boka veksler (som bok 1) mellom bokmål og nynorsk, alt etter hvilken person som er jeg-person i kapittelet. Boka blir ikke rotete med disse vekslingene; det er bare et pluss at vi ser hendelser og relasjoner med forskjellige øyne. Jeg-personene er Julie (søster til en av de omkomne), Sigurd (kjæresten til en av de andre) og Mats (faren til Julies datter). Julie elsker bygda og spesielt hjemgården, men den var bestemt for broren, og faren kan ikke akseptere at han er død, Sigurd er tynget av sorg, men like mye skyld; hans kjære Trygve dro i krigen for å slippe unna vanskeligheten med å være homofil i et mindre bygdesamfunn. Mats føler seg tilsidesatt i Julies liv; hennes taushet og bygdas felles sorg driver ham tilbake til hans egen åpne, livlige familie og vennene i byen.
Forfatteren er bare i 20-årene, men viser stor modenhet og god kjennskap til både menneskesinnet og bygdesamfunnet. Den er nydelig skrevet, og det gjør skikkelig vondt å føle med disse menneskene tynget av sorg og savn. Boka får enda mer aktualitet, synes jeg, med Utøya-tragedien som bakteppe når vi leser. Vi som hittil har sluppet lettere fra de store katastrofene, får i denne boka en innsikt vi bør takke ja til.
Takk for en nydelig og inspirerende anmeldelse!
SvarSlettDen høres veldig bra ut! Godt med bøker som får fram litt følelser :)
SvarSlettEnig med deg, denne boka traff meg rett i magen og gjorde meg trist, glad, sint og fikk meg også til å le høyt av og til. Jeg ble ferdig med den natt til i dag, og måtte google forfatteren nå bare for å knytte et ansikt til boken, så sterkt traff den meg.
SvarSlettJeg er over dobbelt så gammel som Helga Flatland, har gjennomlevd mye av det hun skriver om både i denne boken og i forgjengeren "Bli hvis du kan, reis hvis du må", og er dypt imponert over de psykologiske skildringene.
Hun har en helt unik evne til å "se", og til å beskrive menneskelige relasjoner og reaksjoner. Og det helt ned på detaljnivå.
Jeg så et intervju med forfatteren der hun åpner for en tredjebok. Det håper jeg virkelig, dette er en av forfatternorges nye viktige stemmer!