Historien om Fru Berg er fem noveller - og jeg har to ting å si om min leseopplevelse. Først - det er lenge siden jeg har grått så mye over en bok. Jeg måtte hente tørkepapir. Da jeg kom til den siste novella ville jeg ikke lese videre, jeg ville bli i det vidunderlige landet av nyforelska lykke. Jeg ville ikke ha noe vendepunkt, ikke mer dramatikk. Men allikevel leste jeg videre, og ennå en gang ble alt snudd, alt ble vondt og ensomt og ødelagt. Barna i novellene blir sviktet - igjen og igjen. Det er ikke de store, voldsomme konfliktene, men de små episodene - som når en 13-åring "tryller bort" en 6-åring, så ingen kan se henne mer. Mamma som ikke kommer. Broren som plutselig er en helt annen.
Men så - da jeg hadde kommet til slutten av
Jentene mine - da ville jeg bare begynne på nytt. Lese om fru Berg en gang til. Se om jeg kanskje kunne bli bedre kjent med den lille jenta som venter på mamma, se om det var noe jeg hadde oversett, noe som kunne hjelpe?
Jeg har hørt forfatteren lese høyt fra novellen om å trylle bort mennesker, hennes stemme og fortellermåte passer som hånd i hanske med den tristvakre fortellingen.
SvarSlettTakk for nydelig bloggpost, Mari! Jeg har fått lest denne lille boka i helga, og det er umulig å ikke gråte og bli dratt inn i disse skjebnene. Denne må dere bare lese!
SvarSlett